Hva med identitet?

I online verden er det alminnelig å ta et falsk navn. Se for eksempel på spillverden, der er det ytterst få som står frem med sitt eget navn på karakteren. Hva har dette å si for identiteten til en person som har opprettet en egen side på et sosialt nettverks nettsted? Du vil allid ha risikoen med at folk fremstår som en annen enn de egentlig er, men dette er vanskeligere å få til på en sosialt nettverksside. Fordi en bruker må lage en beskrivelse av seg selv kan en kansje tro at man forsøker å skryte på seg egenskaper og kompetanse som ikke eksistere. MEN, i og med at en bruker linker til nære venner på sosiale nettverkssider så er det vanskeligere å lyve om slikt. Hvis vi snur på det er det lettere for deg å få verifisert de egenskaper og den kompetansen du sier du har ved at dine venner går god for deg.

(J. Donath og D. Boyd, Public displays og connection s. 73.)

Forskjellen mellom dating sider og Social network sider.

Den største og mest markante forskjellen er at på en dating side bruker personer sjelden eller aldri sitt virkelige navn samt at datingsidene (stort sett) ikke viser ditt nettverk.

Dette kan ha uheldige konsekvenser som at en person lett kan lyve om vedkommende er gift, hvilken intensjoner vedkommende har for å lage en nettside, til langt mer alvorlige tilfeller der pedofile bruker nettsteder for å komme i kontakt med mindreårige og barn.

Så er social networking sites til å stole på når det kommer til om en person fremstiller seg selv slik som personen virkelig er?

Donath og Boyd sier ja dersom følgende krav er oppfyllt:

”If the conections listed on the profile were always:
            a) real people who

            b) knew the subject and

c) would impose sanctions on false self-portrayals, then yes, there sites would be quite reliable.”

Desverre er det ikke alltid slik.

Når det gjelder punkt A så er det mulig at de kontaktene som er listet opp ikke eksisterer. Det er liten eller ingen verifikasjon av de som oppretter en side på et slikt nettsted. En som virkelig ønsker å villede kan lage en masse forksjellige profiler som linker til hverandre.

Punkt B, at de som er linket til faktisk kjenner vedkommende. Det er mulig at de som blir linket til i nettverket er reelle personer, men at de faktisk ikke kjenner personen.
Det er litt forskjellig kultur på slike sider, noen har en kultur som sier at dersom du ser en profil du liker så ber du gjerne om å bli linket til, mens andre sider er det vanlig å kun linke til personen man virkelig kjenner.

Jeg har forsøkt meg litt på facebook.com. Der registrerte jeg en bruker, mitt fulle navn samt e-post adressen jeg bruker på universitetet i Bergen. Da ble jeg medlem i gruppen ”uni. Bergen 07” noe jeg tror er fordi jeg er ferdig med bachelorgraden min i Info. Vit. Våren 07. Da jeg søkte frem en venn og la inn en request så fikk jeg et svar der jeg må bekrefte at jeg kjenner den jeg legger til og at informasjonen han har lagt ut er korrekt. Jeg tolker det dithen at facebook er en side der informasjonen er ganske godt kvalitetssikret.

A rss feed from Jills blog.
For easy access to the information given to us student. I don’t have to visit Jills blog to get the latest news and updates in this course.

Recent comments.
This is interesting for both me and other visitors. Who and what have been commented.

Blog stats.
Show how many visitors i’ve had on my page.

Blogroll.
Links to my fellow students blogs, easy access for me and others.

Flickr photos.
I chose to have this on mye page because there is a lot of really cool pictures on Flickr..

Meta.
This widget is for me. It makes it possible to log in to my “dashboard” without having to visit the wordpress homepage.

Do this template and addons affect my blogging?
Maybe. If I see in mye “recent comments” widget that someone have commented on my post, it makes it more fun to blog. We can relate this to weak (soft) technological determinism, which claims that:

“.. the presence of a particular communication technology is an enabling or facilitating factor
leading to potential opportunities which may or may not be taken up in particular
societies or periodes” (Finnegan 1988, p.38)

I might not want to take up blogging, but when I come into contact with the technology for example the recent comments widget, it makes me want to blog more, I might want to reply to a comment. When I see how easy it is to personalize my blog, it might just make me want to explore the technology more.

I’ve also made a costom topimage. Just for fun really, cut and paste in Mircosoft Paint, its crap, but that is the point.

Great! Say hello to the CEO. Mr. Øritz.

Ganske genialt bilde.:) Fungerer desverre ikke på samme måte som de i Norge..

Laudrillards kategorisering av medier for læring

Oppsummering av Jopp.

Laudrrillard deler temaet inn i 6 kategorier:

Narrative medier, kort fortalt enveis kommunikasjon. Eksempler kan være tv, radio og bøker.

Interaktive medier, kan for eksempel være nettsteder. De er stort sett narrative men brukeren kan forrandre innholdet ved å trykke på hyperlinker etc.

Adaptive medier, eksempel en flysimulator, man utforsker ”on the fly”.

Produktive medier, dette er programvare som man ”skaper” ting med. Eksempler, Photoshop, Power point presentasjon etc.

Kommunikative medier, kan være synkront (sanntid) og asynkront (på forskjellig tidspunkt).

Eksempeler på synkront kan være lynmeldinger, som msn etc.

Og asynkront, som forum etc. Teknisk sett kan lynmeldinger også fungere asynkront. Man har i de siste versjonene mulighet til å sende ”offline meldinger” som mottakeren først mottar når han eller hun logger på msn neste gang.

Den siste kategorien er hybrider, dvs. kombinasjoner av de overstående. Dette er vel den kategorien som er mest utbredt. De fleste måter å lære på benytter seg av kombinasjoner.

Hvordan kan vi se STASI spillet i sammenheng med Laudrrillards kategorisering?

Vi kan slå fast at det uten særlig tvil kan kategoriseres som et interaktivt medium. Vi benyttet oss av et grensesnitt (gui) som navigerte oss rundt om kring i spillverdenen. Kan vi si det er adaptivt? Ja, man utforsker og oppdager stadig nye ting. Vi kan utelukke narrativ, de fleste steder i spillet må vi kummunisere med omgivelsene ved hjelp av trykk eller tekstkommandoer. Er STASI spillet produktivt? Vi skaper jo en karakter som har som mål å for eksempel erverve visse gjenstander etc.

Min karakter i spillet var JosephA, jeg hadde som mål å få leid ut leiligheten min samt å anskaffe meg et dokument som gjorde at barnet mitt fikk studere. Jeg opplevde spillet som noe rotete, det var vanskelig å finne ut av kommandoene for å gjøre ting. Det var ikke et særlig brukervennlig gui, men ting gikk bedre etter litt prøving og feiling.